Betraktninger ved avslutning av et nytt AMF-korrekturoppdrag

[Per Jørgen Olafsen]

Hei,

Jeg er akkurat ferdig med å korrekturlese 2373 linjer om fødte og døpte i ministerialbok 1909-1919 fra kommunen og prestegjeldet der jeg vokste opp: Sandar i nåværende Sandefjord kommune. Jeg har ført tidsregnskap for det meste av arbeidet og anslår at jeg har brukt i overkant av 100 arbeidstimer effektivt, tilsvarende gjennomsnitlig 3 minutter pr linje. Under slikt relativt monotont arbeid gjør man seg jo noen tanker, både generelt om arbeidet og om individene spesielt. Tenkte jeg ville dele noen generelle betraktninger, og kanskje er det noen som kjenner seg igjen.

 

Umiddelbart er det imponerende at personer i India (er det ikke der transkripsjonsarbeidet er utført?) kan klare å tolke så mye utydelig og ofte slurvete håndskrift, som er mer enn 100 år gammel. All ære til dem som har gjort denne jobben. Samtidig skal transkripsjonene være til hjelp og støtte, ikke minst for slektninger som søker sine norske røtter. Da må det oppleves sårt og vemmelig å se at slektningenes personnavn, slektsnavn og bostedsnavn ofte er radbrukket til det ugjenkjennelige. Det er ganske få av de 2373 linjene jeg har sjekket som er feilfrie. Ofte har fornavn blitt forkludret slik at navnet framstår tilhørende det andre kjønnet (Sigurd har blitt Sigrid og motsatt). I mitt tilfelle med landkommunen Sandar har det naturlig nok vært mange referanser til bykommunen Sandefjord, men dette bynavnet var gjennomgående forvrengt til det ugjenkjennelige. - Så hva er da verdien av dette transkripsjonsarbeidet for oss som også har behov for å benytte oss av det? Jeg tror verdien ofte er beskjeden, når man ikke kan stole på avskriften. Underveis i korrekturarbeidet har jeg flere ganger tenkt tanken om det ville ha tatt meg mer tid å utføre transkripsjonen selv, enn det nå har tatt meg å korrekturlese materialet. Jeg tror samlet tidsbruk ikke ville ha blitt vesentlig større. Dessuten har jeg jo som alle korrekturlesere tilføyd opplysning om barnefarens yrke, og jeg har også utført førstegangs transkripsjon av teksten i merknadsfeltet.

 

En forutsetning for god transkripsjon er selvsagt også godt kjennskap til stedet der kirkeboka kommer fra. Det første korrekturarbeidet jeg utførte var fra et område jeg ikke hadde inngående kjennskap til, mens jeg denne gang har hatt god oversikt over både stedsnavn og typiske yrkesbetegnelser, fornavn og slektsnavn i Sandar/Sandefjord. Kjennskap til stedets næringsveier ved begynnelsen av forrige århundre er også viktig når man skal avlese yrkestitler. Yrkestittelen "flenser" gir for eksempel ikke mye mening hvis man ikke assosierer den med hvalfangst.

 

At korrekturarbeidet utføres på ubetalt dugnadsgrunnlag for det statlige forvaltningsorganet Nasjonalarkivet er greit, og jeg tenker at belønningen er at slektsinteresserte personer i eller fra mitt hjemsted er sikret korrekte opplysninger om de personene de leter etter. Det jeg derimot kunne ha ønsket meg var enklere og kjappere kontakt med de ansvarlige for AMF-dugnaden i Nasjonalarkivet. Akkurat nå sliter jeg med å få sendt inn elektronisk skjema med spørsmål om sider ved arbeidet, der jeg hele tiden får feilmeldingen "There was an error submitting the form". Og før jeg får orden på dette problemet, får jeg heller ikke oversendt resultatet av mitt korrekturarbeid.

 

[Arkivverket - Marianne Herfindal Johannessen]

Hei!
Takk for dine betraktninger.
Det er synd å høre at du synes det er vanskelig å komme i kontakt med de ansvarlige for AMF-dugnaden. Når du skal sende inn den ferdige korrekturleste filen er det enklest om du svarer på eposten du fikk når vi sendte deg filen som skulle korrekturleses. (Der står også telefonnummeret mitt). Jeg sendte deg akkurat en eposten fra sakssystemet vårt slik at det skal gå greit å finne igjen eposten du skal svare på. 

Med vennlig hilsen 

Marianne Herfindal Johannessen
 

[magne@varslot.net]

Jeg har også gjort meg en del betraktninger, men av en annen karakter, ut fra både å ha korrekturlest AMF-filer og gamle opplysninger gitt av lokalt historielag som ikke har hatt samme mal som nå. Og nå transkriberer jeg eldre materiale fra 1705-1740.

Hva er det egentlig vi holder på med ? 
Som slektsforskere er det greit å kunne søke seg fram til slektninger, og ved all søking er det greit at opplysningene er lett søkbare, men da må de være standardiserte. Og jeg er ikke sikker på at jeg der gjør en god jobb for våre kolleger. 
Vi skal jo transkribere kildetro, og jeg gjør så godt jeg kan. Det medfører for min del at f.eks et kjent sted som Stiklestad finnes med utallige skrivemåter i samme kirkebok. Stichlestad, Stichstad, Sticklsta, Steckstad, Steklsta, Stekksta (som jo er den lokale uttalemåten ) og flere finnes i løpet av et par årskull. Det er faktisk bare St som er felles.
Henrik skrives som Hendrik, med og uten d, med k, ck, c og ch, og med to i-er. 
Samme gårdsnavn kan skrives Efskind, Øfskind, Auskin, Øsskind, Eufskind, eller med -en eller -end til slutt. 
Sammensatte gårdnavn som Sende øvre kan skrives Øversende, ØverSende (eller -senne), dvs det egentlige gårdnavnet forsvinner fra søkemulighetene.
Det gjør det ikke særlig standardisert og ikke direkte søkbart.
Jeg synes jo selv at det på en måte er interessant å se ulike skrivemåter, men hva er vitsen? Hvis noen virkelig vil gå inn i materialet, så må de jo likevel bruke originalen.
Vi må naturligvis gå inn å korrigere AMF-filene, men er det hensiktsmessig for oss å korrigere med å gjøre dem lite søkbare? Hvorfor ikke en viss standardisering slik det blir gjort i bygdebøker? Det er jo bare datoene som er standardiserte, men heller ikke datoene er lette å finne fram i, når vi ikke skal føre årstall sammen med dato for fødsel, død etc.