Det stadig tilbakevendende problemet: Bruke (hvilket) gårdsnavn som del av navn?

[Eivind G. Hoel]

Ja, dette er et stadig tilbakevendende problem! Som det ikke finnes en fasit på!

Eksempel: Ole Olsen er født på gården Dal, bor på Haug det meste av livet og dør på gården Berg.

Hva skal du kalle ham i slektsforskningen ditt!?

 

Hadde (nok) en interessant diskusjon i Slekts og Data Vest-Agder forrige uke, hvor det tydeligvis var ulike synspunkter.

En var meget bestemt på at Dal, Haug og Berg er jo adresser, så du skal ikke ha med gårdsnavn!

Hvis Ole Olsen bodde i en by og i Kongens gate (KG) en del av livet og så flyttet til Dronningens gate (DG) senere i livet, så vil man jo aldri kalle ham "Ole Olsen KG" eller "Ole Olsen DG"!  Jeg synes jo det forsåvidt var et godt argument. Men da blir det jo mange Ole Olsen'er å holde styr på etterhvert!

 

Nå har jeg jobbet en del med Hornnes 1: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091708035

Og den bruker en interessant variant, ved at mange menn er oppført med doble gårdsnavn, der de er født og der de har oppholdt seg det meste av voksenlivet, f.eks. Jens Nottosen Jortveit-Bjørntveit. Disse personene har selvfølgelig aldri kalt seg dette, så det er jo kun til bruk i slektsforskningen.

 

Og et annet spørsmål: hvordan kan man skille mellom ekte etternavn, som bare skrives rett ut og slike "adresse-etternavn" om de skal tas med i slektsforskningen?

Er en løsning å skrive de siste i parentes, f.eks: Jens Nottosen (Jortveit-Bjørntveit)?

 

Veldig gøy om jeg kan få noen synspunkter her i Brukerforum (før jeg spør ChatGPT)!

Endret September 30 av Eivind G. Hoel

[Anne Hildrum]

Selv om mange vil hevde at gårdsnavnet bare er en adresse stemmer det en del ganger at det ikke blir slik. Jeg har et par slektnnger født før 1800 som tok gårdsnavnet som etternavn og det tok de med seg dit de flyttet til, da de flyttet ut av bygda og slekta etter dem bruker fremdeles det gårdsnavnet(som ikke eksisterer der de flyttet til). Kan da neppe kalle det en adresse. Jeg har sett at der farsslekta mi kom fra har gårdsnavnet blitt det de har i dag, mens på min morsslekt har mange endt opp med patronymnavn altså sen navn. Hvordan man takler dette i sitt slektsprogram må nok hver og en bestemme seg for selv. Jeg bruker alltid gårdsnavnet der de ble født som ofte var der de bodde, men hvis familien endte opp med sen navn bruker jeg også det som et alternativ, eller motsatt. Hvis familiene jeg har brukt gårdsnavn nå i senere tider brukte paronym, bruker jeg det hvis det ble etternavnet i den slekta. Jeg har også en slektning som ble født før 1800 hvor hans barn tok hans fornavn og sen som etternavn og alle deres barn fortsatte med farens etternavn frem til i dag. Jeg har også en familie hvor 5 barn endte opp med 5 ulike etternavn rundt 1900.

 

Fordelen for meg med å bruke gårdsnavn på de som var født i eldre tider er at jeg vet hvor jeg finner tilbake til dem. Har man noen tusen Ole Olsen er det mye enklere å vite hvor denne Ole Olsen holdt til hvis jeg har gårdsnavnet , og hvis jeg skal finne tilbake til ham i basen min er det mye enklere å lete etter Ole Olsen gårdsnavn enn blant tusenvis av bare Ole Olsen.  Nå har vel de aller fleste slektsprogrammer muligheten for å lage alternative navn. I ditt eksempel kunne man utmerket ha laget et navn Jens Nottosen, et med Jens Nottosen Jortveit og et med Jens Nottosen Bjørntveit. Da hadde man dekket alle mulighetene, med mindre man visste at han kun brukte et av dem. I noen kirkebøker, står faktisk hele navnet, skjønt det er det ikke så ofte jeg har sett. Mange hr bastante meninger om dette, men mange lurer på hva de bør gjøre, og min konklusjon er at det bestemmer man selv ut i fra hva som passer best i ens egen slekt.

[Ivar S. Ertesvåg]

1 time siden, Eivind G. Hoel skrev:

Ja, dette er et stadig tilbakevendende problem! Som det ikke finnes en fasit på!

Kanskje det siste er det næraste du kjem ein fasit ...?

 

1 time siden, Eivind G. Hoel skrev:

Og den bruker en interessant variant, ved at mange menn er oppført med doble gårdsnavn, der de er født og der de har oppholdt seg det meste av voksenlivet, f.eks. Jens Nottosen Jortveit-Bjørntveit. Disse personene har selvfølgelig aldri kalt seg dette, ...

sei ikkje det ...

Då oldefar og oldemor selde ein del av garden til besteforeldra mine (1929), skreiv oldefar under skøytet med heile regla:

"Peter Anton Johannesen Storøy Ertesvaag".

Kvart av dei tre etternamna hadde han brukt i ulike periodar (Ertesvaag frå 1898); men her var det viktig å identifisere seg nøyaktig. 

Han vaks opp på Storøy (som 4. bror i familen og måtte flytte ut), var son til Johannes, og dei kjøpte Ertesvåg i 1898.

 

 

Ein start kan vere å finne ut kva slag spørsmål det er du stiller:

- kvar og når?

- er det eit juridisk spørsmål?  - historiefagleg? - språkleg? - anna grunnlag?

Det finst ein juridisk litteratur om det (særleg før og etter 1920, om utforming, innføring, tolking og praktisering av Namnelova).

Det finst ein (kanskje nokså avgrensa?) historiefagleg litteratur; noko av det grensar mot språkfag - men skiljet kan vere litt uklart.

 

[Rune Thorstensen]

Som det sies, så finnes det ingen fasit.

Jeg for min det bruker farsnavn og fødested . Da vet jeg stort sett vilken Ole Olsen det gjelder. At han senere i livet flyttet til et annet sted er selvsagt behørlig registrert i biografien, men for enkelt å finne ut hvem og hvor bruker jeg som sagt farsnavn og fødested.

Det fungerer bra for min del. Og dessverre tror jeg ikke det er så mange som bryr seg om hva jeg har skrevet i slektsprogrammet etter at jeg har vandret ut av tiden.

Endret Oktober 1 av Rune Thorstensen

[Eivind G. Hoel]

Takker for alle gode kommentarer og innspill! Skal se om jeg kommer med en oppsummering.

Endret Torsdag 00:16 av Eivind G. Hoel

[Harald Korneliussen]

Det er to standarder som gir mening for meg: tidligste navn som hovednavn, og seneste navn. Tidligste navn blir det offentligheten antagelig hadde kalt dem hvis det ble nødvendig å gi et så fullt navn som mulig på et nyfødt barn. Så, fornavn+patronym+sted foreldrene bodde på da barnet ble født, eller fornavn+arvelig slektsnavn på de steder og tider (og for de klasser) det var normen.

 

Seneste navn, blir navnet som står på gravsteinen. Evt. nåværende juridisk navn på levende personer. Det betyr som regel gift navn på kvinner.

 

Begge normer har sine fordeler. Eldre navn har det med å være nyttigere for å grave bakover, yngre navn for å grave fremover (f.eks søk etter dødsannonser). Jeg foretrekker den første normen, men i offentlige baser som heller mot seneste navn (f.eks histreg) går det greit å følge den standarden.

[Eivind G. Hoel]

Jeg har kommet til at å bruke følgende navneregler, hvilket jeg synes gir mest kontinuitet:

* Menn (fedre) er oppført med gårdsnavnet der de bodde i det vesentlige av voksenlivet. Det betyr at om de endte sitt liv i "follaug" på en gård de tidligere ikke var relatert til, så er det ikke i navnet, men fremkommer på dødssted.

* Kvinner (mødre) er oppført med gårdsnavnet der de ble født, eventuelt bodde da de ble gift - om det var der familien (far) bodde. Hvis de var tjenestepike (e.l.) på en annen gård ved giftermålet, så er ikke det brukt i navnet.

* Bruke siste registrerte skriftform av navnet, som da oftest blir ved dødsfallet. Hvis dette skiller seg vesentlig fra tidligere skriftformer, så er jeg tilbøyelig til å bruke den mest brukte gjennom livet til vedkommende.

* Synes ikke noe om å bruke moderne, gjerne nynorske skriftformer som gjerne er brukt i bygdebøker. Det var veldig få "-sson" og "-dotter" registrert på 1800-tallet.

 

Interessant om noen har synspunkter!

[Roald Sjursen]

Jeg pleier å si til folk at de kan gjøre hva de vil, men vær konsekvent.

 

Selv bruker jeg gården hvor en ble født som navn. 

Men i rubrikken "Navn" i BK, legger jeg inn de nye navna. 

Slik får jeg med alle navna.

[Ivar S. Ertesvåg]

2 timer siden, Eivind G. Hoel skrev:

* Synes ikke noe om å bruke moderne, gjerne nynorske skriftformer som gjerne er brukt i bygdebøker. Det var veldig få "-sson" og "-dotter" registrert på 1800-tallet.

 

Fasiten er, som sagt, at det ikkje er nokon fasit ... - du gjer som du vel å gjere.  

Men som eg også var inne på, er det nyttig å stille seg nokre spørsmål.

 

til dømes: - kven si historie vil eg fortelje?  

Du har valt det danskspråklege embetsverket sin versjon av historia; iallfall når det gjeld namn.

Dansk vart generelt meir normert mot slutten av 1700-talet, og normering handheva strengare i Noreg etter 1814 (då embetsverket vedtok at dansk var "norsk"),

Før det finn du mange "-dotter", "-søn(n)" og "-son" i kyrkjebøker, skifteprotokollar, tingbøker, m.m.

 

 

[Eivind G. Hoel]

Til Ivar.

Det du forfekter er jo en slags reaksjon på "400-årsnatten". Tror ikke den jevne slektsforsker har behov for å gjøre et standpunkt mot/for denne epoken i Norges historie.

Det er jo slik at mange navn har endret skriveform gjennom tidene, og så er jo spørsmålet om man skal bruke den faktiske skriveformen fra den tiden. Vi kan ikke med sikkerhet vite om en "Ole Olsen" oppfattet seg som "Ola Olsson", med mindre det er skrevet slik i originalkildene.

 

Viser til at Nasjonalarkivet presiserer at man skal være kildetro ved transkribering av kirkebøker: 

* Du skal skrive teksten nøyaktig slik den står i kirkeboken. Ikke være kreativ og legge til informasjon som ikke står i kilden.

Endret Fredag 20:29 av Eivind G. Hoel

[Harald Søren Storaker]

Eivind G. Hoel: Vi kan ikke med sikkerhet vite om en "Ole Olsen" oppfattet seg som "Ola Olsson", med mindre det er skrevet slik i originalkildene

 

Ein del bygdebokforfattere prøver å bruke uttale av personnavn og gardsnavn mest mulig likt med den lokale uttalen.
Ein indikator til å finne gammel lokal uttale er å finne lokale stedsnavn som bare er videreført muntlig, ikkje skriftlig.
"Karihola" var eit fjellsøkk der ei gammel kone ramla oppi og omkom. Kona er skriven inn i kyrkjeboka som Karen.

Der eg voks opp, Eiken, Vest-Agder, var ekte patronym i bruk i dagligtalen. Etablert etternavn blei uttalt Olsen, mens ekte patronym i dagligtalen var Olson.