Gå til innhold
Nasjonalarkivet

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'vaterland'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Spør Nasjonalarkivet
    • Spørsmål om arkivmateriale og bruk av arkivene
    • Spørsmål om bruk av Digitalarkivet
    • Spørsmål og meldinger om tekniske feil og metadatafeil i Digitalarkivet
  • Spør Digitalarkivets brukere
    • Brukernes eget forum
    • Hjelp til skrifttyding
  • Samarbeid mellom Nasjonalarkivet og Digitalarkivets bidragsytere
    • Spørsmål om dugnader og kilderegistrering
    • Spørsmål om korrektur av AMF-materiale
    • Spørsmål om transkribering i Transkribus
  • Arkiverte forum
    • Arkiv
    • Spørsmål om skannet materiale
    • Spørsmål om transkribert materiale
    • Andre spørsmål til Digitalarkivet
    • Tekniske tilbakemeldinger
  • Annet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Fant 1 resultat

  1. På vegne av en venn videresender jeg som følger: ”Jeg ønsker opplysninger om foreldre/besteforeldre til Hans Hen(d)rich Tru(e)lsen, mulig f. i Oslo, (når født? ca. 1720-35 ?) Jeg finner ham ikke som født i Oslo, Han fikk borgerbrev i Oslo, som høker og øltapper den 11.09.1764. Samme år (07.09.1764) giftet han seg i Oslo Domkirke (her tror jeg det står ”etter kongelig bevilling i kirken” er litt vanskelig å lese, (slektskap?)) med Kierstine Henrichsdatter Dybdal, f. 1733. Hennes far: Henrich Olsen Dybdal, mor: Elisabeth Andersdatter Schielderup. Hennes slekt kjenner jeg til. Hans Henrich Tru(e)lsen og Kierstine Henrichsdatter Dybdal fikk 6 døtre: Magdalena Elisabeth f. 17.04.1765, Magdalana Elisabeth f. 30.09.1766, Elisabeth f. 03.07.1768, Elisabeth Henrica f. 26.06.1769, Henrica f. 11.08.1770, Sara Marie f..06.06.1775. Jeg velger å tro at Hans Henrich Tru(e)lsens mor het Magdalena. Er veldig takknemlig om denne gåten kan løses. Jeg har lett i mange år for å finne ut av dette. Innen familien finner jeg en fadder i 1805 som heter ”Madame" Magdalena Elisabeth Tollevsen. Tror dette kan være Hans Henrich Trulsens datter? Er det noen som har opplysninger her?” Senere fant jeg denne branntaksten fra 1766: Branntakst Eiendom: Christiania, Saugbanken gnr. 136 År: 1766 Eier: Hans Henrich Trulsen Gateadresse: Vatterlands Torv Verdi: 1150 Valuta: Riksdaler courant (1625 – 1813) Bygninger LN Type Verdi Beskrivelse Merkelapper Attributter 1 Hoved/sidebygning 1150 Hoved og sidebygning af laftt en etage - 1150Rd Jeg finnes ikke kjent i Oslo, men ser her at han har bodd på Vaterland. Når det gjelder Hans Henrich Trulsens kone, Kierstine Henrichsdatter Dybdal, så var altså hennes bestemor Elisabeth Schielderup. Når jeg så ser nærmere på Schielderup-slekta, så ser jeg at det kommer inn mange kjendisnavn, som Bernhoft, Blix, Schanke, Bull, Busch og Herdal. Blix og Schanke kommer opprinnelig fra Sverige, og jeg ser at noen av svenskene kommer tilbake til disse. Så har jeg lenge tenkt på en annen sak: Da Hans Amundsen Strømsøe var fadder på Tolga i 1760, sammen med Michel Schielderup, ved dåpen til Morten Engebretsen, da tror nå jeg at han bodde og arbeidet i Tolga (eller Røros) på den tiden. Hvor stor skal sannsynligheten være for at han har reist, med hest, fra Lesja til Tolga for å være fadder, 16 februar i 1760.? Hvordan skulle han ha fått vite om denne barnedåpen? Jeg vet også at Michel Schielderup var ved gruva i Tolga da, forresten en utrolig levemann som brukte langt mer penger enn han tjente, ser det ut til. Morten Engebretsens foreldre var Engebret Mortensen Grue (Grubbe) f. 1735 og Luci Hansdtr. Indset, f. 1737. Engebret Mortensen Grues mormor var Anne Iversdtr. Prytz. Luci Hansdtr. Indsets farfar var Anders Pedersen Dybdal. Røros. Engebret Mortensen Grues søster, Anne var gift med Even Jensen Schielderup, etter det jeg kan se. Samfunnet var ganske så inndelt på den tiden. De holdt seg helst til folk som tilhørte samme stand som seg selv. Jeg funderte på hvordan lærlingetiden for dem som senere kunne bli slikt som ”snedkermester” kunne arte seg. Det fant jeg mer om her (på nettet): Fra boken: Fuskerne og privilegiesamfunnet i Christiania 1714-1799 Jostein Fjeld Eriksen Tar med litt her: Drenger og svenner innen håndverksfagene. Håndverksutdanningen i laugstiden var grundig, langvarig og formalisert. De forskjellige laugene hadde nøyaktige forskrifter om læretid, svennetid og mesterstykke og det er ingenting som tyder på at disse forskriftene ikke ble fulgt så langt det lot seg gjøre. Dreng var betegnelsen på de som var i læretid hos en mester. Læretiden varierte mellom de forskjellige fagene, den var lengre hvis drengen ikke betalte for læren. For de aller fleste fag var læretiden i mellom tre og seks år. Unntakene var tømrerne som hadde en læretid på to år og seil, flagg-og kompassmakerne som hadde en læretid på hele åtte år. Drengene var lengst ned på rangstigen og måtte forholde seg til regler om at de ikke under noen omstendighet måtte tiltale svennene med ”du”, spille kort eller røyke. Brudd mot disse forskriftene kunne få konsekvenser senere i form av avstraffelse i plenum når han skulle bli svenn. Mesteren hadde både rett og plikt til å gi drengen korporlig avstraffelse om han selv eller andre fant det nødvendig. Drengene skulle også være på verkstedet en time før de andre og gjøre klar verktøy, ovner eller andre nødvendigheter til svennene kom på jobb klokka fem. En vanlig arbeidsdag var dermed fra klokken fire om morgenen til klokken ni på kvelden, noe som gjorde at drengene vanligvis bodde på verkstedet. Det er kanskje ikke så overraskende at denne behandlingen førte til at svært mange drenger rømte fra sine læremestere. I Christiania etterlyste mestrene drengene i Intelligenssedler med fullt navn og signalement med løfte om dusør til den eller de som brakte drengen tilbake. For de som kom seg helskinnet gjennom tilværelsen som dreng var det i de aller fleste laug ingen prøve eller test for å få status som svenn. Det holdt at mesteren tok med seg drengen til mesterlauget, erklærte at han hadde skikket seg vel og var god nok til å bli svenn. Det var mye seremonielt rundt innvielsen som svenn og seremoniene hadde forskjellig preg og innhold alt etter hvilket håndverkslaug det var snakk om. Denne formen for riter – eller overgangsritualer – kan spores helt tilbake til norrøn tid og er av folkloristen Van Gennep blitt klassifisert som les rites des passage. Ritualene hadde en tredelt struktur med en adskillelsesfase, en overgangfase og en integrasjonsfase. Vedkommende måtte ”dø” fra sitt gamle jeg og gjenoppstå med en ny sosial status. Seremonien som oftest blir beskrevet i litteraturen er snekkerlaugets behøvling. Begrepet ”ubehøvlet” stammer herfra og beskriver hvordan drengen ble ansett som et råemne det skulle lages noe nyttig ut av. Selve seremonien 96 Grevenor (1936) s 84. 97 Grevenor (1936) s 204. 98 Gro Steinland Norrøn religion (Oslo:Pax Forlag A/S 2005) s 263. 28 bar preg av mishandling. Drengen ble lagt på en høvelbenk og slått med forskjellige typer verktøy før benken til slutt ble veltet og drengen gitt en ørefik av mesteren når han reiste seg opp igjen med ordene denne skal du tåle av meg, men heretter skal du ikke tåle den slags av noen. Etter dette var drengen å anse som svenn. Behøvlingen kunne for mange være langt mer brutal enn dette. Hvis svennene hadde noe å utsette eller hevne fra drengens læreår kunne det gå så hardt for seg at blodet rant og tenner ble slått ut. Når behøvlingen var overstått ble den nye svennen innviet i fagets hemmeligheter. Man hadde bestemte regler for hvordan man skulle oppføre seg overfor andre svenner og mestere innen faget, hvordan de skulle hilse og regler som at en svenn ikke kunne hilse på en dreng. De nye svennene lærte seg også en rekke tilsynelatende meningsløse spørsmål og svar som fungerte som et bevis overfor andre innen faget at han var den han utga seg for å være. Med unntak av murer og tømrerlauget var det et karakteristisk trekk at svennene ikke fikk gifte seg før de ble mestere, og dette var et krav man ikke tok lett på. Ugifte svenner nektet å arbeide sammen med eller spise ved samme bord som en gift svenn. Svennene måtte etter dette gå ut den lovbestemte svennetid før de fikk muligheten til å avlegge mesterprøve. Denne tiden blir også kalt vandretid og det var tradisjon innen de aller fleste fag at man reiste til utlandet i denne perioden. Dette var en viktig funksjon for laugene og mye av grunnen til at de fikk bestå såpass lenge på tross av en generell skepsis mot dem fra både myndigheter og konsumenter. Da de hanseatiske håndverkerne forlot Norge på 1500- tallet, førte dette til at de norske håndverkerne ble stående utenfor dette fellesskapet.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig Informasjon

Arkivverket bruker cookies (informasjonskapsler) på sine nettsider for å levere en bedre tjeneste. De brukes til bl.a. skjemaoppdateringer og innlogging. Bruk siden som normalt, eller lukk informasjonsboksen for å akseptere bruk av cookies.