Farsskapssaker

[Magne Maurset]

I arbeidet mitt med kyrkjebøker og andre kjelder frå slutten av 1800-talet, har eg kome bort i fleire farsskapssaker, der det ser ut til å vere reist tvil om farsskap til dei døypte barna. Så eg lurer på kva som var vanleg praksis i slike spørsmål. Når ei vordande mor gjekk til presten og ville ha dåp, melde ho vel frå om kven som var barnefaren. Men vart dette sjekka i nokon grad, og i så fall på kva måte? Hadde den oppgitte faren tilsvarsrett, og kva skulle til for at den oppgitte faren vart trudd om han nekta for det? Kunne plassen for far i kyrkjeboka stå tom eller måtte ein skrive inn eit namn? Eller dersom den oppgitte faren av ulike grunnar ikkje var å oppdrive, vart automatisk namnet hans ført inn? 

 

Håpar nokon veit noko om dette 🙂

[Ingebjørg Mjøs]

Dersom du Googler spørsmålet ditt får du gode svar fra AI, som henviser deg videre til både Store norske leksikon, Nasjonalarkivet , Norgeshistorie med flere.  Jeg skrev inn "Hvordan var saksgangen dersom det var tvil om farskapet på 1880 tallet". Lykke til!

 

Ingebjørg

[Nasjonalarkivet - Haakon Hegsvold Sørlie]

Rettshistorisk gjennomgang av farskapssaker her: 

https://www.nasjonalarkivet.no/farskapssaker-rettshistorisk-gjennomgang/

 

Ellers kan jeg av personlig erfaring si at det ikke er helt uvanlig å se bestridte farskap behandlet på tinget i tidlig nytid. Den påståtte barnefaren påsto gjerne at moren hadde vært med flere andre menn i tidsrommet da unnfangelsen skjedde.