Min oldefar fra Stavanger, f. 1845, begynte sin sjømannskarriere i 1866 ifølge Sjømannsrullene. Jeg har nylig vært innom Statsarkivet og sjekket originalkildene. På samme måte som din farfar, fant jeg at min oldefar i de første 5-6 årene på sjøen var påmønstret mindre skuter som gikk ut fra Stavanger ca mars/april og vendte hjem igjen senhøstes, henimot jul. Ved påmønstring for enkeltårene ser jeg at Stockholm, Malmø, Kønigsberg, England, er oppført som bestemmelsessteder. Men som du er inne på, en slik rundtur tok ikke såpass mange måneder.
Ut i fra hva jeg vet om lokalhistorie for Sørvestlandet, så var det som regel utskipning av saltsild i tønner til havner i Østersjøområdet eller til havner på andre siden av Nordsjøen som var starten på sesongen. Men skutene tok utover i seilingssesongen nye laster fra havner der de befant seg, og gikk dermed i en slags kryssfart f.eks i Østersjøområdet eller Nordsjøbassenget, inntil det på slutten av sesongen ble aktuelt å finne last i retning hjemstedet, der vintrene ble tilbrakt.
I de større byene langs kysten var det lokale sjømannsskoler, og for ungdom med ambisjoner om en karriere som styrmann/kaptein, ble disse vintermånedene benyttet til deler av denne utdannelsen. Styrmannspapirer kunne man da omsider få etter flere slike vintersesonger på skolebenken i hjembyen.
Dersom din farfars skute Lagertha seilte ut fra Oslofjordområdet, kan det ha vært trelast de fraktet over Nordsjøen, istedet for sild, som var den mest vanlige eksportvare her på Sørvestlandet på 1860- og 1870-tallet.
Jeg vil tro at Leith var første lossehavn, og at skipperen ombord etter ankomst Leith sikret seg last videre i en eller annen retning i Nordsjøbassenget, kanskje også enkelte laster i retur til norsk havn. I de tider var det vi senere ville kalle for "linjefart" helt uvanlig.
Mvh Magne