Toppliste

Her er tidligere riksarkivar John Herstads debattinnlegg i Dag og Tid den 29.august i år: "Arkivverket – en demontert kulturinstitusjon I Dag og Tid 15. og 22. august skriver Jan H. Landro og Anne Svånaug Blengsdalen kritisk om utviklingen i Arkivverket. Det er viktige innlegg som jeg skal sette i et videre perspektiv. Arkivverket var inntil 2014 en av landets viktigste kulturinstitusjoner med solide åpningstider, stor formidlingsaktivitet, utgivelse av kildeutgaver og et betydelig forskningsinnslag innenfor administrasjonshistorie. Inntil da var Arkivverket ikke bare den suverent største arkivinstitusjonen i Norge, den var også som statlig etat, den eneste i sitt slag i landet som hadde som lovpålagt hovedoppgave å ta vare på og gjøre tilgjengelig statlige arkiver både i samtiden og for en overskuelig fremtid. Denne etaten som er bygget opp over vel 200 år, er i løpet av det siste tiåret vingeklippet og går på lavbluss. Arkivverket – altså Riksarkivet, åtte statsarkiv, Samisk arkiv og Norsk helsearkiv – huser statlige arkiver fra middelalderen og dansketid og fra den nye norske statens historie etter 1814 frem til i dag. I tillegg er Arkivverket også landets største institusjon for arkiver etter ulike typer privat virksomhet. Det er i Arkivverket brorparten av de skriftlige kildene til landets historie befinner seg. Arkivverket kan ikke bare opptre som forvaltningens tjener, det må også ta ansvar som kulturvern- og kulturinstitusjon og beskytte rettssikkerheten for folk flest. Utnevnelsen av ny riksarkivar i 2014 Utnevnelsen av ny riksarkivar i 2014 skulle vise seg å kaste helt om på hvilken rolle Arkivverket skulle spille i fremtiden. Arkivverket har i løpet av det siste tiåret blitt en stadig mer lukket institusjon. Hverken profesjonelle forskere eller det vanlige publikum får nå fysisk tilgang til arkivene i samme grad som før, og man har bygget ned den historiske og arkivfaglige kompetansen og veiledningen som ofte er helt nødvendig for en optimal utnyttelse av kildematerialet. De siste årene har flere omtalt denne utviklingen, men uten at de ansvarlige myndigheter har behøvd å bry seg særlig om dem. Den nye arkivledelsen lever under den vrangforestilling at det er lett å ta seg frem i arkivene på egen hånd, bare de er digitalisert. Det er feil, og når det kvalitetsmessige forfallet på Digitalarkivet samtidig er åpenbart, er det også der lite trøst å finne. Kontrasten til utviklingen i Nasjonalbiblioteket Kontrasten til utviklingen i Nasjonalbiblioteket er oppsiktsvekkende. Arkivverket og Nasjonalbiblioteket utgjør hver sin halvdel av vår skriftlige kollektive hukommelse. Hovedoppgaven deres inntil 2014 var forankret i parallelle lover, henholdsvis arkivloven fra 1992 og pliktavleveringsloven fra 1989. Mens Arkivverket har kapslet seg mer og mer inn i seg selv og lagt inn sperrer for i størst mulig grad å unngå publikums fysiske oppmøte eller mer personlig kontakt med etatens ansatte, har Nasjonalbiblioteket utviklet seg i stikk motsatt retning, på toppen av et omfattende digitalt tilbud. Samtidig som det satses kraftig på digitalisering i Arkivverket er det viktig å forstå at dette er langt mer krevende enn å digitalisere bøker. Jeg antar at bare fem prosent av arkivmaterialet er digitalisert. De resterende 95 prosentene er unike dokumenter på papir. Staten betaler store beløp for å oppbevare dem, samtidig som publikums adgang til dem er sterkt redusert. Åpningstidene i Nasjonalbibliotekets hovedanlegg i Oslo, herunder lesesalene, er fra 9 til 21 mandag til fredag og fra 10 til 18 på lørdager. Riksarkivet, Arkivverkets hovedanlegg i Oslo, er åpent bare til 15 eller 17 fire dager i uken. I statsarkivene, slik Landro og Blengsdalen gjør rede for, er åpningstidene ytterligere redusert. I hele Arkivverket har det dessuten vært full sommerstengning i fire uker de siste årene. Arkivene er folkets eiendom Det strider mot den grunnleggende ide som arkivinstitusjonene bygger hele sin eksistensberettigelse på når man begrenser den fysiske adgangen til arkivene. I et demokratisk samfunn er arkivene, og særlig de offentlige arkivene, i bunn og grunn folkets eiendom, og arkivinstitusjonene er til nettopp for å gjøre arkivene tilgjengelig for et bredt publikum. Men en særlig forpliktelse er det å legge forholdene til rette for at brukere av alle slag - profesjonelle forskere, journalister og andre - ikke skal være tvunget til å stykke opp sitt arbeid for å tilpasse seg snaue åpningstider. Visstnok kan man søke om ytterligere adgang, men det er håpløst tungvint. Videre er det svært betenkelig at Arkivverket har manøvrert seg inn i en formidlingspolitisk bakevje. Arkivverkets utadvendte virksomhet, med publisering, arrangementer for publikum og individuell, skriftlig veiledning, ligger nå nærmest brakk. Riksarkivarens personalpolitikk Personalpolitikken som Riksarkivaren har ført fra 2014 har kritisk redusert muligheten for å få profesjonell hjelp. Dette skyldes at arkivarstillinger både i Riksarkivet og statsarkivene er inndratt. Den administrasjonshistoriske kompetansen har representert en rik ressurs som det nå bare er fragmenter igjen av. Arkivmeldingen fra 2012 Vingeklippingen av Arkivverket etter 2014 har skjedd i et samspill mellom Riksarkivaren og Kulturdepartementet. Den er i strid med det et samlet Storting sluttet seg til da arkivmeldingen fra 2012, St.meld. nr. 7 (2012–2013) trakk opp de politiske retningslinjene for den framtidige organiseringen av Arkivverket, deriblant statsarkivenes sentrale rolle innenfor Arkivverket. For det første ble det vist til at statsarkivene utgjør et profesjonelt fagmiljø med spesialisert kompetanse på det materialet de forvalter. Dette omfattet blant annet kunnskap om administrasjonshistorie og endringer i administrativ inndeling, Meldingen slo fast at statsarkivene «skal vere møteplassar for dei historie- og arkivinteresserte i regionane». I tillegg la arkivmeldingen vekt på at også veiledning og tilsyn med arkivskaperne burde gjennomføres av institusjoner med regionbasert spesialkompetanse. Hovedkonklusjonen i arkivmeldingen var etter dette klar: Nettverket av statsarkiver i regionene burde opprettholdes. Statsarkivene eksisterer fremdeles, men de er bygget ned, umyndiggjort og fratatt kompetanse og ressurser. Familie- og kulturkomiteen i Stortinget sluttet seg enstemmig til «de signalene meldingen gir om den fremtidige organiseringen av Arkivverket». Meldingen ble endelig behandlet i Stortinget 4. april 2013. Bruddet med 2012-meldingens politikk Mindre enn to år senere satte imidlertid den nye riksarkivaren i gang et internt organisasjonsprosjekt som endte opp med et forslag til nyorganisering av etaten. Her var det nettopp statsarkivene som fikk unngjelde. Prosjektet representerte i realiteten et direkte angrep mot det grunnleggende premisset om å opprettholde statsarkivene som egne regionale enheter. Klare uttalelser fra en samstemt fagkomite i Stortinget gir lite rom for skjønn. Ønsker regjeringen å fravike slike føringer, vil det både være god skikk og politisk ryddighet å konsultere Stortinget på nytt. Det kan knapt sies å ha skjedd i forbindelse med det omorganiseringsprosjektet som ble igangsatt innenfor Arkivverket i 2015. Bare i budsjettproposisjonen for 2016 var det en bemerkning om at Arkiv-verket for å møte nye utfordringer knyttet til elektronisk saksbehandling var i gang med en større om-stilling knyttet til arbeidsprosesser, kompetanse og organisering. Det var i denne sammenheng ingen referanse til arkivmeldingen. Regjeringsskiftet 2013 Den rødgrønne regjeringen som la fram arkivmeldingen i 2012, måtte gå av etter å ha tapt valget høsten 2013. Når det gjaldt spørsmålet om organiseringen av Arkivverket, hadde imidlertid ingen av opposisjonspartiene hatt merknader. Vi må derfor legge til grunn at de var å regne som forpliktende for den nye regjeringen. Det bør være en spennende oppgave for en gravende kulturjournalist å finne ut av den politiske og byråkratiske prosessen bak denne helomvendingen. Det synes ganske opplagt at demonteringen av Arkivverket som kulturinstitusjon er uløselig knyttet til skifte av riksarkivar våren 2014. Kulturdepartementet benyttet da anledningen til å fravike de føringene som både departementet og regjering var politisk forpliktet av gjennom arkivmeldingen. Dermed fikk Kulturdepartementet og riksarkivaren lett spill både mot ansatte og mot dem som offentlig ytret motstand. Resultatet ser vi i dag: et skadeskutt og demontert Arkivverk med en ledelse blottet for den grunnleggende forståelsen av arkivenes betydning for alle innbyggere i et moderne demokratisk samfunn. John Herstad"

Tusen takk til Egil og Roy-Petter, dette var flott!

Løvspring?

Et langskudd: https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000006032489 https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038196018090 https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052234020261 https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053290022222 https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036615018317 https://www.digitalarkivet.no/view/267/pg00000002375541 https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01073954007574 https://www.digitalarkivet.no/view/267/pg00000004599955 DFP: https://urn.digitalarkivet.no/URN:NBN:no-a1450-sk10511304220103.jpg

Å holde pusten mens du venter er ikke tilrådlig.......

I "Fjære bygdebok", bind 7 s. 173 står det følgende om en husmannsplass i Holviga under gården Groos: "Styrmann og fisker Peter Christian Stoltenberg kjøpte husene i 1798 av Jan Henrik Cappelen. Han er ført opp som jordløs husmann under Tønnevold i 1801".

Ved Else Kirstines dåp står faren oppført som "Johan Hendrich Capelen Holvig". Holviga hører vel til under gården Tønnevold i Fjære?

Bernt Tobias og Gurine Jorine er gjennom sønnen Ingvald f. 02.05.1868 farfar og farmor til seinere Stortingspresident Bernt Ingvaldsen 1902- 1985. FT 1910. Trondheim:https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036806026985

Egil Johannessen, jeg takker mange gange. En lille detalje i en stamtavle, men den pynter altid! Der er vist en del kirker under Drammen, så tillod jeg mig at spørge her. Med venlig hilsen Poul Holstein

Jeg er litt skeptisk til alle uttalelser fra representanter for opposisjonspartiene, som kommer like før et valg...